Vår vei til å bli et fosterhjem

Vi ble et fosterhjem i 2014. To små, bare sju måneder gamle babyer beriket livet vårt her i ResidensSimonsen. Jeg har lyst til å dele litt med deg om veien vår frem til å bli fosterhjem.

I januar 2006 ble livet vårt snudd på hodet, da vi ble foreldre for første gang. En søt liten guttepjokk. Han var ikke to år ennå da han ble storebror i 2007. Vi var plutselig blitt en kjernefamilie. Vi hadde ikke snakket om hvor mange barn vi skulle ha. Jeg følte meg på ingen måte ferdige med å skape familien vår. Selv var jeg en av tre søsken, og vi hadde jo ikke fått en datter ennå heller. Guttene kom imidlertid tett nok, så vi valgte å vente litt før vi begynte å prøve.

Da yngstemann var to år gammel, sluttet vi med prevensjon. Det skjedde ikke noe! Måneder ble til år, og det skjedde rett og slett ikke noe som helst!!

Søkte informasjon om fosterhjem

Et vennepar av oss ble fosterhjem for en gut. Da begynte jeg å lese endel på nettet om hva det innebar å være et fosterhjem. Jeg var nysgjerrig. Kanskje du er nysgjerrig på den type informasjon også? Du finner endel informasjon her. Så fikk jeg vite at broren min og svigerinnen min hadde begynt på PRIDE kurs.

Guttene våre var blitt tre og fem år. Jeg klarte å overtale mannen min til å melde oss på et uforpliktende kurs. Jeg anbefaler gjerne folk som er nysgjerrige på å bli fosterforeldre til å ta kurset. Kurset er bra for parforholdet, og du blir bedre kjent med både deg selv og partneren din. Du har godt utbytte av kurset for parforholdet og for foreldrerollen, uavhengig av hva du velger å gjøre etterpå. Kurset vi gikk på var organisert over flere helger, der vi fikk dekket opphold på hotell. Da hadde vi god tid sammen som par, og vi kunne diskutere med de vi var på kurs sammen med.

Ønsker du imidlertid å ha plassering fra en privat organisasjon, anbefaler jeg å ta kurset gjennom den organisasjonen. Ellers må du kanskje ta kurset på nytt. Det er mye bedre oppfølging av fosterhjem i det private, enn i det offentlige. Barna som plasseres gjennom det private er oftest mer krevende barn, med forskjellige typer utfordringer. Dette er ofte barn det kommunale barnevernet ikke har klart å finne fosterhjem til selv.

Vi gikk fosterhjemsforberednde kurs

Vi valgte å gå et offentlig PRIDE kurs, i regi av Bufetat i Stavanger. Kurset var veldig bra! Vi måtte gå i dypet på våre egne erfaringer og hvordan erfaringene våre i forhold til opplevelser og relasjoner preget oss i dag. Vi hadde hjemmebesøk, og vi hadde mange fine kurshelger sammen med de andre deltakerne.

Det er veldig forskjellig hvordan kurset arrangereres. I Stavanger fungerte det iallefall veldig fint med at vi hadde helger proppet fulle med undervisning. Vi som bodde litt unna fikk dekket opphold på hotellet, og vi fikk god tid til å drøfte det vi lærte om med andre par i samme situasjon. Noen av de andre parene har jeg fortsatt kontakt med!

Jeg legger ikke skjul på at min motivasjon for å bli et fosterhjem var sterkt begrunnet i savnet på vårt tredje barn. På bli fosterforeldre innebærer imidlertid så mye mer enn bare en familieforøkelse. Kurset var med på å forberede oss på hva det ville si å være et fosterhjem, hva vi kunne forvente. Å bli et offentlig hjem, der mange instanser skal innom hjemmet vårt. Mange skal si og mene noe om oss, og vår måte å være foreldre på. Vi må forholde oss til barn som ikke er ubetinget våre. De tilhører også en annen familie, som vi også må ha en relasjon til, og ikke minste støtte barna i forhold til.

Selv om vi hadde gjennomført dette kurset, vil jeg våge å påstå at vi ikke viste hva vi gikk til.

Det skjedde mye på en gang

Paralelt med at vi gikk kurset skjedde det mye med oss. Vi gjennomførte utredning på BUP med en av guttene, og vi begynner å tenke på at vi kanskje bør flytte til Trøndelag. Vi bor på dette tidspunktet på Rennesøy utenfor Stavanger, og jeg har lenge lengtet hjemover. Pappa var på dette tidspunktet begynt å bli syk, men han hadde ennå ikke fått riktig diagnose. Jeg ønsket å være nærmere ham, både som datter og som sykepleier.

Mens vi gikk kurset fant vi ut at vi blir nødt til å ta en avgjørelse. Vår eldste sønn skulle begynne på skole til høsten. Vi burde flytte før han skulle begynne på skolen, dersom vi i hele tatt skal flytte. Samtidig måtte vi bestemme oss for om vi skulle flytte, før vi bestemte oss for å ta imot et barn i fosterhjem. Vi opplevde å ha kniven på strupen. Det var viktige valg som ikke kunne utsettes, vi måtte ta en avgjørelse!

Vi flyttet

Etter en lang prosess, bestemmer vi oss for å flytte. Vi fullførte kurset, men kunne ikke ta imot noen plassering, så hele prosessen stoppet opp. Først når vi hadde kommet på plass i Trøndelag, og etablert et nettverk, kunne vi ta kontakt med Bufetat i Trøndelag, og sette i gang prosessen igjen.

Sommeren 2012 flyttet vi til Stjørdal. Alt var nytt! Vi hadde et barn med Asperger, og viste lite om hva det innebar, eller hva det ville si for fremtiden hans og for oss som familie. Vi hadde ikke noe sted å bo, men leide en oveergangsbolig gjennom min manns nye jobb. Alle tingene våre sto på et lager, mens vi var på boligjakt. Eldstemann begynte på skolen. Vi var på et nytt sted og vi hadde ikke noe nettverk.

I løpet av høsten fant vi et hus. Før jul flyttet vi inn, og gjennom skole, barnehage, nabolaget og menigheten fant vi vi flere venner, sakte men sikkert bygger vi nettverket vårt. Tiden går.

Nedslående nyheter

Hele denne tiden har vi fortsatt å forsøkt å få et barn til, uten å lykkes. Jeg husker at jeg satt til bords med familien vår, og ut av det blå begynte jeg å gråte; fordi jeg savnet et barn til ved bordet. Guttene er nå blitt åtte og seks år gamle. Mannen min og jeg gjennomførte en fertilitetsutredning. Legens konklusjon: «Det er vanskelig for dere å bli foreldre igjen, uten å benytte prøverør. Det ikke er umulig, så om dere ikke ønsker å bli foreldre igjen må dere bruke prevensjon.» Nyheten var nedslående for meg.

En tidligere kollega av meg, en sykepleier, mente at jeg var utakknemlig. Hun mente at jeg ikke skulle sørge over det barnet jeg ikke kunne få, når jeg hadde 2 gutter allerede. Guttene er det kjæreste jeg har, jeg er ikke, og har aldri vært utakknemlig for de. Sorgen jeg opplevde over å ikke kunne få et tredje barn, over å ikke kunne fullføre familien, var like reell. Jeg mente og mener fortsatt at jeg hadde rett til å sørge over drømmen som ikke ville bli en realitet. Jeg ville ikke skamme meg over min sorg.

Vi bestemte oss for at vi ikke ønsket å bruke masse penger på prøverørsforsøk, vi hadde to barn og ville heller bruke pengene på de. Samtidig hadde vi jo gjennomført PRIDE-kurset, kanskje var det på tide å fortsette prosessen mot å bli et fosterhjem?

Skal vi bli et fosterhjem?

Etter hvert var vi begge klare for å sette i gang prosessen for å bli fosterforeldre igjen. Flere av våre nye venner var fosterforeldre. Vi hadde mange å snakke med og å dele erfaringer med. Prosessen ble satt i gang, og det kommer to damer fra bufetat i Trondheim på besøk. De hadde fått rapporten fra Stavanger, men måtte bli kjent med oss selv også. Det ble en krevende intervjurunde, de er knalltøffe.

På grunn av vår sønn, som jo har asperger, ønsket vi ikke å være et beredskapshjem. Vi ønsket en langvarig plassering, fordi stabilitet og forutsigbarhet var viktig i hjemmet vårt. Vi bestemte oss for å ta imot ei lita jente, helst under 2 år.

Fra 1. mai 2014 sto vi stå på lista over potensielle fosterhjem for ei lita jente, under to år, fra Trondheim.

Ventetiden

En av mine veldig gode venninner var på dette tidspunkt beredskapshjem for en gutt. Han var bare 3 måneder gammel da han kom til henne. Vi var mye sammen, og vi var barnevakt for ham noen dager mens de var borte. Ungene synes det var stor stas med en liten gutt i huset, og det var kjempe stas å trille tur. Det endte med at vi melder oss som potensielle fosterforeldre for ham. Barnet tilhøre ikke Trondheim, men en annen sone, og de må også godkjenne oss som fosterforeldre. Så på nytt kom to fra Bufetat, denne gang «Trøndelag- utenom Trondheim», hjem til oss, for å intervjue oss, nok en gang.

Det var viktig for oss at biologiske foreldre godtok at barnet hos oss ville få en kristen oppdragelse. Vi ønsket ikke at en plassering hos oss skulle medføre at vi ikke kunne ta med barnet i kirken. Dette ville bety at familien vår måtte splittes. De biologiske foreldre til gutten godtok ikke dette, og det ble ikke noen plassering.

Vi var nå i beredskap, og var godkjent til å ta imot plassering fra hele Sør-Trøndelag. Når og hvordan vi ville få forespørselen om plassering viste vi ikke. Jeg sluttet som salgskonsulent for Perfect Home, og jeg trakk meg fra styret for HalloVenn. Jeg måtte rydde plass til det lille barnet som skulle komme. Det ble et rart svangerskap. Veldig ulikt de jeg hadde hatt før.

En uventet vending

I slutten av november har vi ennå ikke hørt noe. En dag ringte venninnen min, hun som hadde hatt gutten i beredskap. Han var for lengst plassert i sitt fosterhjem. Venninnen min var blitt spurt om å være beredskapshjem for tvillinger på sju måneder, men hadde ikke mulighet. Hun visste ta vi ventet plassering, og lurte på om vi var interesserte og om hun kunne få nevne oss som potensielle kandidater. Jeg måtte snakke med mannen min, men trodde ikke at han ville si ja til det. I utgangspunktet hadde vi sakt nei til beredskap, og vi hadde sakt at vi ikke ville ha søskenplassering. Vi var derfor ikke på lista over aktuelle kandidater for disse to.

Fosterhjem til disposisjon

Til min store overraskelse var ikke mannen min motvillig i hele tatt. Vi ble enige om å stille oss til disposisjon, barnevernet var veldig sikre på at dette kom til å bli en langvarig plassering, og vi valgte å stole på det. Torsdag morgen ringte jeg og meldte oss tilgjengelige. Jeg fortalte at vi allerede var en familie på fire, og at vi ikke har mulighet til å tilby tvillingene separate rom, og at vi bare hadde en vanlig fem seters bil. Allerede samme ettermiddag ringte de tilbake. De har valgt en annen familie. Det at vi ikke kunne tilby de separate rom, var ikke noe problem, men det var dette med bilen som var problematisk.

På kvelden, da mannen min kom hjem, fortalte jeg ham hva om beslutningen. Han reagerer sterkt på at vi ble valgt bort på grunn av bilen. Vi prater litt om det, og vi blir enige om at tvillinger nok ikke hadde vært dumt for oss. Guttene er så tette i alder, og det begynner å bli stor aldersforskjell om vi skal ta imot noen helt små. Vi så for oss at tvillinger vil ha mye glede av hverandre, og at det vil passe vår familie veldig godt.

Fredag morgen ringte jeg tilbake, og forklarer hva vi er blitt enige om, i en bisetning nevner jeg at det ikke er noe problem for oss å bytte bil, det er bare en bil. Det er planleggingsdag på skolen denne fredagen. Jeg og en annen mor, med barn i samme klasse som vår eldste, dro til Trondheim og vitensenteret, sammen med guttene våre.

Så skjer ting veldig fort

Mens vi er i Trondheim, får jeg en telefon fra barnevernet. Jeg har imidlertid lite strøm på telefonen, og rekker å si at jeg skal ringe de tilbake når jeg kommer hjem, før telefonen går helt tom for strøm. Vel hjemme har jeg det travelt med å få satt telefonen til ladning og å få nok strøm til å ringe tilbake. Klokka 15.15. Nyheten er som følger; «Vi har ombestemt oss, dersom dette med bil ikke er noe problem for dere, vil vi gjerne ha dere som beredskaps hjem. Den andre familien vil bare være beredskaps hjem. Siden dere ønsker en mer langsiktig forpliktelse og ønsker å være fosterhjem, ønsker vi helst å bruke dere. Det ville innebære at barna kunne hos hos samme familie hele tiden, og ville slippe å bli flyttet. Så kom spørsmålet; «Passer det at de kommer på mandag, rundt lunsj?»

Vi hadde gitt bort det aller meste av barneklær og utstyr etter guttene da vi flyttet fra Rogaland. Vi hadde ønsket oss et barn til så noe hadde vi beholdt. Jeg hadde også begynt å lage et jenterom. Nå skulle det ikke komme en jente, men tvillinger, en gutt og en jente. Vi måtte handle! Bilseter, klær, bleier, vognposer, tåteflasker, grøt morsmelkerstatning…. Det var mye som måtte på plass.

Endelig- vi er et fosterhjem

Mandag kom, mann og barn ble sendt på skole og jobb. Spenningen var stor. Også kom den, bilen jeg hadde ventet på. To unge damer steg ut av bilen, og snart kom de inn. Hver av de bærende på en liten baby. Det var begynnelsen!

Ingen dans på roser

Nå er de blitt sju år, de er en integrert del av familien på godt og vondt!

Vi visste ikke hva vi gikk til, og det har ikke alltid vært en dans på roser. Den største utfordringen har vi møtt i samarbeidet med barnevernet. Vi erfarte at vi er prisgitt saksbehandleren, og at ikke alle er like godt egnet i oppgaven. Med et tungt hjerte, må jeg si at det er vanskelig for meg å anbefale andre å bli fosterhjem, spesielt ikke kommunalt. Det er stor forskjell fra kommune til kommune, og fra kontaktperson til kontaktpersonen hvordan oppfølgingen vil bli. Vi hadde helt utmerket oppfølging fra starten av, men da vår kontaktperson var i mammapermisjon hadde vi en vikar som ødela veldig mye for oss. Vi vet at man kan være heldige, og vi vet at man kan være uheldige. Om alle hadde vært som vår første kontaktperson, hadde jeg ikke nølt med å anbefale alle å bli fosterforeldre!

Vurderer du eller dere å bli et Fosterhjem er mine råd: Vit hva du går til, og undersøk kommunen dere får plassering fra. Noen kommuner er værre enn andre. Snakk med andre fosterforeldre, les på nettet.

Stort behov for fosterhjem

Det er mange barn som trenger hjelp, så det skjærer meg i hjertet når jeg ikke ubetinget kan anbefale deg å bli et fosterhjem og hjelpe disse barna som så sårt trenger noen hjelp.

Ta kurset, finn ut hva det er å være fosterhjem, og vær helt sikre på at dere kan stå i det, før dere kaster dere inn i noe slikt. Har dere mulighet til å ta kurset hos en privat institusjon, anbefaler jeg det. Da er oppfølgingen mye bedre.

Hjemstedskommunen for våre barn har gjort endel strukturelle endringer etter at vi klaget på oppfølgingen vi fikk, det er blitt mye bedre og vi har hatt OK oppfølging etter at vi tok det opp. Det ene året med dårlig oppfølging har imidlertid satt dype spor, og jeg vet ikke om tilliten til være uten skrammer og arr i fremtiden. Vi har tillit til hun som var vår kontaktperson, og hun kom tilbake på vår sak etter svangerskapet. Hun gjorde en fantastisk jobb og vi hadde full tillit til henne. Nå har hun permisjon igjen, og vi er ganske usikre på hvordan samarbeidet vil bli.

Hva er din erfaring med barnevern, forsterhjem og fosterbarn? Legg veldig gjerne igjen en kommentar!