Mammagreier

Mobbing og senskader

I forrige uke spiste jeg lunsj sammen med noen av mine aller beste venner. Jeg tenker at jeg har vært så heldig! Jeg ble utsatt for mobbing som barn, slet senere med senskader, og det var ikke en selvfølge for meg å være omgitt av gode venner.

I dag har jeg mange gode venner i livet mitt. Jeg setter SÅ stor pris på dere! Det er ikke en selvfølge for meg å ha venner, gode venner. Etter at jeg som barn ble utsatt for mobbing, og i mange år slet jeg med dårlig selvbilde og mindreverdighetskompleks, var det ikke lett å stole på noen.

Senskader ved mobbing
Bildet er tatt av Wokandapix fra Pixabay

Med hardt og målrettet arbeid, har jeg klart å komme meg ut av det, på egenhånd. Ikke ut av mobbingen, men ut av det mobbingen førte med seg. Det er det jeg har lyst til å skrive litt om i dag. For det går an å reise seg og å gå videre med hodet hvevet og ryggen rak.

Jeg deler ikke min historie fordi jeg ønsker medlidenhet. Jeg deler min historie, fordi jeg tror at andre kan lære noe av det jeg har vært gjennom. Det er også viktig for meg å understreke at jeg ikke er noen profesjonelle denne sammenhengen. Jeg deler kun min erfaring. Selv om jeg klarte å komme ut av det på egenhånd, landet hende at andre trenger profesjonell hjelp.

Det ble slutt på mobbing

Jeg ble mobbet i hele barneskolen. Først og fremst fordi jeg var pinsevenn. Å være en kristen var annerledes, å være pinsevenn var sært. Jeg var sær! I seks år ble det sakt og gjort ting mot meg som knuste selvbildet mitt. Barn er brutale, fordi de ikke forstår bedre. Den gang var det ikke så mye fokus på mobbing, så kanskje voksne heller ikke forsto?

Alt ble annerledes da jeg kom på ungdomsskolen. Vi ble tre kristne i klassen, det var godt å ikke være alene. Ei venninne, Hilde, tok til motmæle da en større gutt kaldt meg stygge ting. Det var faktisk da det ble helt slutt på mobbingen! Hun forsvarte meg. For første gang på 7 år var det en person som sto på min side og satte mobberne på plass. Det hadde hverken medelever eller lærere gjort før. For et mot hun hadde, 13 år gamle Hilde! For et mot!

Stopp mobbing
Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Det rare var at hun ikke viste hvor stor rolle det spilte for meg, det hun sa og gjorde. For henne var det den største selvfølge! For meg var det begynnelsen på et nytt liv. Jeg har som voksen takket henne for det hun sa den gangen. Hun husker det ikke en gang!

Det er godt å ha en Hilde i livet. Derfor er det viktig å fortelle historien min, fordi den kan være med å oppmuntre andre til å være en Hilde!

Et liv uten mobbing begynte

Selv om jeg etter denne episoden ikke opplevde mobbing mer, hadde jeg veldig dårlig selvtillit, jeg slet med mindreverdighetskomplekser langt inn i voksne år. Etter ungdomsskolen flyttet jeg hjemmefra, og fikk begynne forfra med blanke ark på folkehøgskole. Jeg opplevde at jeg fikk mange nære og gode venner, venner jeg fortsatt har, iallfall sporadisk, kontakt med. Jeg fikk også min første kjæreste. Jeg ble sett og opplevde at andre likte meg for den jeg var. Det betydde mye.

Jeg vokste veldig mye på mitt år på folkehøgskole, og kan ikke anbefale et slikt år nok. Jeg anbefaler folkehøgskole for alle! Det er godt å bo så tett på andre mennesker, bruke tid på å løsrive seg, og finne seg selv og sin egen identitet. Samtidig er det godt å sette utdanning litt på vent, og oppleve andre ting også. Livet er ikke bare studier og jobb, det handler om å leve livet, dag for dag, stund for stund.

Mobbing ødela tilliten min til andre

Sommeren etter folkehøgskolen oppsto det en situasjon der et menneske såret meg inderlig. Jeg overhørte en kommentar som ikke var ment for mine ører. Den kommentaren sendte meg rett i bunnen igjen. Det jeg hadde bygd opp av selvtillit i løpet av året på folkehøgskolen ble brutalt revet ned. Såret og sviktet måtte jeg begynne forfra.

Jeg fortalte ikke foreldrene mine noe om hva som hadde skjedd. Jeg ønsket ikke å flytte hjem. Jeg var redd for det som hadde vært, ville ikke tilbake til det. Derfor ville jeg flytte til Trondheim. Holde meg nær noen av de jeg var blitt kjent med på Folkehøgskolen. Det ble ikke slik. Jeg kom inn på samme linje hjemme og i Trondheim. Foreldrene mine så praktisk på det. Det var mye billigere å kunne bo hjemme.

Vanskelig å stole på andre
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Jeg husker ikke hvor tydelig jeg var på hvorfor jeg ville flytte til Trondheim, og hva jeg fryktet ved å flytte hjem. Det ble iallfall til at jeg flyttet hjem. Ettertid ser jeg jo at det var smart.

Holdt andre på avstand

Konsekvensen av at jeg flyttet hjem var at jeg isolerte meg, jeg hadde nesten ikke noe sosialt liv utenfor skolen. Jeg jobbet knallhardt med skolearbeidet, og fikk gode nok karakterer til å kunne komme inn på et studie som ikke fantes hjemme. Dette endret totalt kursen jeg hadde sett for meg når det gjaldt livet mitt. Hadde jeg flyttet til Trondheim den gangen, hadde jeg definitivt ikke endt opp der jeg er i dag.

Jeg hadde et veldig fint år hjemme. Jeg havnet i en relativt populær gjeng på skolen, men utenom skolen isolerte jeg meg. Jeg la alt mitt fokus på skolearbeidet. Jeg ville til Trondheim, jeg var sta og motivert, jeg viste hva som måtte til. Jeg gikk ut med veldig gode karakterer. Jeg klarte det jeg hadde satt meg som mål.

Mobbing ødela selvfølelsen min

Veien videre var lang og kronglete. Selv i voksen alder slet jeg med dårlig selvfølelse. Jeg følt at jeg var dårligere enn alle andre, og at dersom andre ville bruke tiden sin på meg, måtte det være fordi de så på meg som et veldedighets prosjekt. Jeg klarte ikke å tro på at noen ville være venn med meg fordi de likte å være sammen med meg.

På grunn av det jeg hadde opplevd var jeg ikke så raus med å by på meg selv. Selv om jeg var sammen med andre, holdt jeg mitt innerste for meg selv. Der og da var fokuset mitt at jeg var ikke god nok, og umulig kunne være en likeverdig venn. Jeg var ikke verdt å være sammen med.

Likeverdige i vennskapet?
Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay

Jeg flyktet

Jeg sto som nr 5 på venteliste til Sykepleien i Trondheim, og hadde fått plass i et kollektiv med to andre. Jeg ble redd, redd for å bo så tett på andre. Jeg takket ja til studieplass i Oslo, og sa fra meg både studieplass og kollektivplass i Trondheim. Nok en gang brøt jeg opp og startet på nytt.

Det er meget mulig at jeg ikke var en likeverdig venn på den tiden. Et vennskap er gjensidig der begge parter må by på seg selv. Når du er i et godt vennskap kan du dele selv de mørkeste krokene i hjertet ditt, og du kan være sikker på at vennen din står ved siden av deg uansett.

Jeg har fortsatt områder der jeg har dårlig selvtillit og selvfølelse, men jeg tenker ikke så mye på de. Jeg liker å utfordre meg selv, og av og til ta noen skritt ut der hvor det er ukomfortabelt å være. I dag har jeg mange gode venner, venner som er hjertevenner. Venner jeg stoler på. Gjensidige, likeverdige vennskap.

Sten til byrden

Jeg hadde vent meg til en rolle som mobbeoffer, over mange år. Det tok lang tid før jeg klarte å snu det, men det begynte på folkehøgskolen. Selv om det raste ned av den ene episoden, var det begynnelsen på snuoperasjonen. Siden har jeg jobbet hardt og målrettet.

Da jeg var lita, var det ikke så mye fokus på mobbing. Foreldre på den tiden viste ikke ikke hva mobbing var. Det ble kaldt erting, og det måtte man jo tåle? Skolen tok ikke affære. Vi fikk beskjed om å være tøffe, «ikke bry deg», «snu det andre kinnet til».

Dersom man til stadighet blir møtt på denne måten gjør det noe me deg. Du slutter å gå til andre for å få hjelp, og du begynner å klandre deg selv for ikke å være sterk nok til å ikke bry deg. Jeg har ofte fundert på hvor mye foreldrene mine egentlig forstod av hva som skjedde.

Sten til byden
Bildet er tatt av PublicDomainPictures fra Pixabay

Jeg mailet litt med en person som var lærer da jeg gikk i barneskolen. Vedkommende fortalte at «noe så nok vi voksne, men mye gikk oss sikkert hus forbi.» Pappan min var blant de voksne på skolen den gang. Han var vaktmester. Etter at jeg ble voksen snakket vi litt om det som skjedde. Han fikk nok også med seg litt av det som skjedde, men han var redd for å blande seg inn. Redd fr at det ville bli verre for meg, dersom han blandet seg.

Det var ikke mange man kunne rådføre seg med som forelder heller. Pappa reflekterte mye over dette. Mange gjorde nok ikke det heller, men ga skylden for mobbingen til den som ble mobbet. Det er mange som har opplevd å få langt sten til byrden på denne måten.

Heldig, tross alt

Jeg slapp billig unna. Å slite med litt dårlig selvbilde og lav selvtillit er småtterier i denne sammenheng. Mange som ble mobbet som barn, sliter i voksen alder med angst, depresjon, posttraumatisk stressforstyrrelse, selvmordstanker og noen begår selvmordsforsøk og noen av de lykkes dessverre.

Jeg har lest endel artikler om temaet mobbing og senskader, og innser at jeg nok har vært mye sterkere enn jeg har vært klar over. Jeg var veldig bevisst at jeg hadde dårlig selvtillit, og jobbet veldig systematisk med dette, spesielt etter at jeg hadde gått på folkehøgskolen. Jeg utfordret meg selv, og satte meg i situasjoner der jeg var utenfor komfortsonen min.

Litt hell tross alt!
Bildet er tatt av Benjamin Nelan fra Pixabay

Jeg har holdt mennesker på avstand, vært redd for å slippe folk for tett på, av frykt for å bli sviktet. Gradvis ble jeg herre over meg selv, og mitt eget liv. Jeg vil nok tro at mange som kjenner meg i dag vil ha vanskelig for å tro den forskjellen jeg har hatt i livet mitt, gjennom å bevist jobbe med de tingene jeg syntes var vanskelig.

Meg før og nå

Det er ikke mange av vennene mine fra den gang, som er en naturlig del av livet mitt nå. Det har sammenheng med at jeg har flyttet veldig mye. Jeg merker allikevel at når jeg treffer gamle klassekamerater har jeg fortsatt lett for å gå inn i den rollen jeg hadde den gang. Jeg blir usikker og jeg kan kjenne mindreverdighetsfølelsen komme smygende. Selv om jeg har forandret meg mye, og selv om jeg har jobbet bevist med dette.

Jeg er jenta som på videregående ikke turde å svare høyt på spørsmål fra lærer, men i stedet hvisket svaret til sidemannen. Jeg er også den som nylig ble intervjuet av NRK. Jeg er jenta som fikk tittelen «klassens sprengte høyttaler» i 9. klasse, men jeg er også henne som nå med stor frimodighet snakker til en stor forsamling i kirka.

Det var ikke en selvfølge at jeg skulle ende opp med så mange fantastiske gode venner i livet mitt. Noen bor langt unna, men er i hjertet mitt alltid. Andre er jeg heldig å kunne treffe veldig mye oftere. Dere vet hvem dere er, og jeg er så utrolig glad i dere, hver eneste en.

Det er et privilegium å ha dere i livet mitt!!

Ta et oppgjør!

Da jeg gikk på barneskolen ble en av lærerne mobbet. Jeg har tenkt mye på henne. Hun flyttet fra Oslo til bygda vår, og skilte seg ut på mange måter. Barn er ikke nådige. Alt det hun fikk gjennomgå! For omkring 5 år siden klarte jeg å spore henne opp. Det var godt å høre at hun har det bra!

Konfronter mobbing
Bildet er tatt av William Adams fra Pixabay

Enten du har mobbet, eller vært passiv tilskuer til mobbing, kan det fortsatt være mulighet for å ta et oppgjør. Ikke vær redd for at det skal bli værre! Det blir bare værre om ingen bryr seg! Hilde brydde seg! Det forandret alt! Vær en Hilde, vær en som sier ifra, en som setter en stopper for mobbing!

Har du erfaring med mobbing? Del gjerne dine tanker!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.