Vår vei til å bli fosterhjem

Første desember 2014 ble vi fosterforeldre, og livet slik vi kjente det, var endret for alltid. Familien gikk fa å være fire, til å bli seks. Veien dit hadde vært lang. Her er historien om vårt «svangerskap»:

Fra vi giftet oss i 2004, til 2012, bodde vi på Sokn i Rennesøy kommune, utenfor Stavanger. I denne perioden ble vi foreldre til våre to flotte sønner.

Andre vi kjente ble fosterfamilier

I 2010 ble et vennepar av oss fosterforeldre. Dette var mitt første møte med fosterhjem og fosterbarn på nært hold. Jeg kjente til noen fosterbarn og fosterhjem, men nå fikk jeg vite mer hva det innebar.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg pratet endel med den nybakte fostermoren, og begynte å lese endel på nettet om det å være fosterhjem.

Sommeren 2011 ble broren min og hans samboer også fosterforeldre. Ei nydelig lita prinsesse, beriket familien deres. Hun kom til de som nyfødt.

Photo by Pixabay on Pexels.com

På dette tidspunkt hadde vi innsett at det ikke var bare bare for oss å få vårt tredje barn. Vi hadde forsøkt i flere år, og enda ikke lyktes.

PRIDE grunnkurs

Høsten 2011 begynte vi på PPRIDE grunnkurs i Stavanger. Kurset var veldig bra, og jeg anbefaler alle par å ta kurset. Uavhengig av om du planlegger at dere skal bli fosterforeldre eller ikke.

Gjennom kurset jobber vi mye med oss selv og våre erfaringer på forskjellige områder i livet. Vi ble bedre kjent med oss selv, og hvordan våre erfaringer påvirker væremåte og reaksjoner i møte med andre. Vi ble også enda bedre kjent med hverandre, mannen min og jeg.

Iløpet av kursperioden innså vi at vi måtte ta noen viktige valg for familien, før vi kunne ta imot plassering. Vi måtte avgjøre hvor vi skulle bo, før vi tok inn et nytt barn i familien.

Vi måtte ta fremtidsvalg

Jeg lengtet tilbake til Trondheim, jobben på St Olavs hospital, vennene mine og ikke minst menigheten. Skulle vi bli boende i Rogaland, eller skulle vi flytte til Trøndelag?

Veivalg! Photo by James Wheeler on Pexels.com

Vi måtte vurdere hva som var best for våre sønner. Eldstemann var snart skolegutt. I perioden vi gikk PRIDE-kurset ble han også utredet og diagnostisert med Asperger. Vi viste lite hva det innebar. Hvordan ville det påvirke fremtiden vår?

Vi innså at det var ekstra viktig med stabilitet og trygghet for ham. Vi kunne ikke bryte opp etter at han hadde begynt på skolen. Vi måtte ta et valg i løpet av våren.

Det endte med at vi valgte å flytte. Sommeren 2012 kom vi til Stjørdal. Den høsten startet eldstemann på skolen, og yngstemann på siste året i barnehage. Vi måtte finne oss til rette, etablere nettverk og vi kjøpte hus og startet oppussing.

Godkjent igjen

Våren 2014 bestemte vi oss for at tiden var inne. Vi tok kontakt med bufetat i Trondheim. Vi var godkjent fra Bufetat i Stavanger, men Bufetat her trengte å bli kjent med oss. Det ble flere runder, og etterhvert ble vi godkjent her også.

Photo by Public Domain Pictures on Pexels.com

Vi ventet, ventet og ventet.

Våren 2014 ble vi vurdert som fosterforeldre til en babygutt. Det ble ikke full klaff. Vi fortsatte å vente.

Ventetid! Photo by Pixabay on Pexels.com

Jeg måtte rydde kalenderen for ansvarsoppgaver jeg ikke kunne ha samtidig med at vi skulle ha et lite barn hos oss. Jeg trakk meg fra styret for HalloVenn i Stjørdal, og jeg sluttet som selger for Perfect Home. Samtidig begynte jeg i et vikariat som sykepleier i demensomsorgen her i Stjørdal.

Tvillinger?

En onsdag i slutten av november fikk jeg en telefon fra min venninne. Hennes familie hadde fått spørsmål om å være beredskapshjem, for et afrikansk tvillingpar. De hadde ikke anledning, hun viste at vi ventet på plassering.

Vi var ikke på listen over aktuelle beredskapshjem. Vi hadde også sakt at vi ikke ville ta imot søsken. Vi ville derfor aldri blitt spurt om å ta imot disse to.

Min venninne fortalte meg det hun viste om barna, og ga meg telefon nummeret til hennes kontakt i Bufetat. Da jeg kom hjem fra jobben den dagen, gjenfortalte jeg dette for mannen min. Vi ble enige om å tilby oss å ta imot disse to babyene.

Vi kunne ikke tilby de hver sitt rom, og vi hadde bare 5 setersbil. Om Bufetat ikke så på det som hindreringer, kunne vi ta imot disse to. Litt rart kanskje at det kun var de praktiske begrensningene vi så?

Torsdag morgen ringte jeg og tilbød vår hjelp relatert til dette tvillingparet. Det gikk noen timer så fikk jeg telefon tilbake. De hadde valgt en annen familie.

Det var bilen som ble avgjørende. Det føltes rart å bli «dumpet» på grunn av en bil. Det var jo ikke noe problem egentlig. Det er bare en bil, den er jo enkel å bytte ut.

Vi hadde funnet ut at et tvillingpar kunne passe godt i vår familie. Våre egne gutter begynte å bli store, 7 og 8 år var de blitt. De hadde hverandre. De var hverandres beste venner.

Photo by Victoria Borodinova on Pexels.com

En baby inn i familien nå, ville være som en attpåklatt. Kanskje måtte vi vurdere enda en plassering etter noen år, for at barnet ikke skulle være uten jevnaldrende søsken?

Fredag morgen ringte jeg tilbake til Bufetat. Vi ønsket å bli vurdert i forhold til tvillinger i fremtiden. Bil var ikke noe problem, den kunne vi bytte om vi måtte.

Kan de komme på mandag?

Det var planleggingsdag på skolen denne fredagen. Jeg og en venninne tok med barna på bytur. Mens vi er i Trondheim, får jeg en telefon fra barnevernet. Jeg fikk ikke pratet stort, for telefonen fikk tom for strøm.

Vel hjemme, ca kle 15.00 på fredag ettermiddag, hadde jeg endelig strøm nok til å ringe tilbake. Det er leder for barnevernet jeg snakker med. Hun forteller at de har ombestemt seg angående plasseringen av tvillingene.

Siden vi ønsket å være fosterforeldre, og den andre familien kun kunne være beredskapshjem, ønsket de oss. Når bil ikke var et problem, ønsket de oss som fosterfamilie til disse barna.

«Passer det at de kommer på mandag, rundt lunsjtid?»

Vi venter barn, over helgen!

For et svangerskap! Mannen min kom hjem fra jobb intetanende om hva som akuratt hadde skjedd! Vi venter barn, over helgen!

Helgen gikk med til å få alt på plass. Mandag kom, guttene åpnet sine første luker i adventskalenderen. To kalendere hang klare til de to nye familiemedlemmene. Mann og barn dro på skole og jobb, jeg var alene.

Photo by Torsten Dettlaff on Pexels.com

Endelig der kom en bil. To damer komet av bilen, bærende på hver sin bylt. Det var rart da de dro, og jeg satt alene igjen med de to små. Livet vårt var forandret for alltid. En lang ventetid var over.

Et veldig annerledes svangerskap var avsluttet. 1. desember 2014 markerte ikke slutten på noe, men begynnelsen på vårt nye liv.

Du kjenner kanskje selv noen som er fosterbarn eller fosterhjem? Del gjerne noen tanker i kommentarfeltet. Jeg vet at dette er et sårt tema for mange. Vennligst respekter at dette ikke er riktig sted for å kritisere barnevernet i forhold til enkeltsaker.

Vil du vite mer?

Kanskje du kunne tenke deg å vite mer om hvordan det er å være fosterhjem? Send meg gjerne en melding på Facebook, eller send meg en mail.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.